Denne siden skal handle om min tidligere hund Jaro, og hvorfor jeg måtte ta så tidlig farvell med han.
Jaro var min første hund, og var en Hvit Gjeterhund. Han ble født 09.08.2009.
Jaro var ment til bare å være en vanlig familiehund, en "prøvekanin" for meg. Jeg ville ha en hund som ikke var for rolig og sedat, men heller ikke en av de mest krevende brukshundrasene. Rasen måtte også være en "potet" altså en hund som en kan drive med alt med (lydighet, agility, bruks osv) Hvit Gjeterhund passet derfor meg veldig bra! Og jeg fikk det jeg leitet etter.
Vi prøvde oss i bruks, lydighet og agility. Egentlig alt det vi fikk sjansen til å prøve ut.
Jaro var en tung hund å trene med, spesielt i lydigheten. Men ellers hadde vi det egentlig ganske morro! Vi klarte ferdighetsmerke i lydighet (Bronse) en liten "mini" lydighetstest. Veldig fin trening før en skal gå opp til Lydighetsprøven kl. 1.
Jaro blei med på alt, og det virket som alt falt i smak også. Det aller aller aller beste var nok å gå spor i skogen. Det ELSKET han! Han hadde nok hatt stort potensial i konkurranse i spor.
Hjemme til vanlig var han en stor koseklump, han elsket alle oss som bor i huset her, og elsket å leike med katta. Selvom katten ikke alltid syntes det var like morsomt.
Jaro syntes det også var veldig stas å få bli med "bestefar" ut å mekke bil, legge fliser eller hjelpe til med å fikse andre ting. Han var veldig nysgjerrig på hva vi drev med. Han skulle alltid være med å inspisere at ikke noe var skummelt :)
Dessverre slet Jaro mye med sterk usikkerhet ovenfor mennesker, og viste derfor en veldig aggresiv oppførsel mot andre mennesker... Det siste leveåret hans ble det bare værre og værre. Jeg tok han med til noen adferdsterapauter, og tok noen mentaltester med en veldig annerkjent mann innen brukshundmiljøet i Norge.. Etter noen mnd med trening måtte jeg bare se sannheten i øynene og jeg måtte dessverre ta det tunge valget å ta han med til vetrinæren... Det har vært mitt livs vanskligste valg, men for hans del og min egen del så fikk han lov til å slippe, og endelig få ro i sjela si.
Så nå er han på de evige jaktmarker sammen med Thea, en tidligere familiehund vi hadde som dessverre ble påkjørt...Bilde viser de to sammen høsten 2009.
Heldigvis har de hverandre i himmelen nå.
Jeg kan trøste meg med at Jaro lærte meg utrolig mye, om hvordan det er å trene en "tung" og "vanskelig" hund, en hund med dårlig konsentrasjon og mye stress. Jeg tror jeg sitter igjen med veldig mye erfaringer etter de 2 årene vi hadde sammen. Jeg har lært hva jeg skal gjøre, og hva jeg ikke skal gjøre med min neste hund.
Savnet er sterkt, og jeg kommer aldri til å glemme deg!! Og tusen takk for alt du har gitt meg! Jeg gleder meg til vi møtes igjen en dag, min kjære venn!
